Det kan fort gå godt........;-D

Starter dagen med full omvisning på den norske fotofagskolen. Eller egentlig så starta dagen på kafè Stolt, hvorpå personalet der fikk en pangstart på dagsomsetningen grunnet stormende innrykk av 16 stk kaffetørste hutrende fotospirer. Min kjære italiener måtta ta til takke med en trang og tarvelig venteplass full av issvuller til kr 25. Desto mer ble min varme tekopp på førnevnte Stolt noe mindre avslappende enn sedvanlig, siden den samme italieneren hadde gitt uttrykk for smertefull tannstang ved en lang rekke knekk, smell, klynk osv. Jeg kan ikke hjelpe for det, en firehjulet italiener i nød, kan som ingen annen utløse de mest vanvittige angstanfall.
Bekymmer. Bekymmer. Dyr reparasjon!!! Bye Bye Nikon D200..............

Etter endt omvisning og utgått parkeringstid snirklet jeg meg derfor varlig fram over trikkeskinner, brustein og iskanter skarpe som stein. (Hælvetes Barteby. Bomb jævla heile skiten og lægg slætt asfalt!) Rett ned på bilsykehuset! Hva er vel livet uten mekanikere? Innleggelse om en uke. Jepp, for nå er jeg lei av å kjøre sakte og pinglete. Æ vil ha fart, gass, bunndrag og sommardækk ;-D
Hadde tilogmed mareritt om elendig bilkjøring inatt. Kjørte en grå 147, hvor hele chassiset løsnet, cupeen krenget og sklei av.....Satt der i et pjuskete slapt veloursete totalt handlingslammet. Hvorpå 2 sossiser i en porsche seiler opp og fnyser av meg. Usannsynlig ubehagelig. Våkna kald og svett med adrenalinet jagende rundt i årene. Og jeg har faktisk aldri rattet en 147 i virkeligheten? Hva kan en sånn drøm bety?

Men nevnte jeg det beste denne dagen?
Min etterhvert håpløst gammeldagse Nokia-mobil glapp ut av handa i 3.etg (på fotofagskolen, ja), rasa ned alle tre trappene i betong, hvorpå deksler, batteri m.m. spratt til alle kanter. Der døde den, mett av dage. Shit happens, sa brura!
Men nei, med varlig hånd plukket jeg opp alle løse deler og satte dem sammen etter beste fatteevne. Og lykken står den kjekke bi. Displayet lyser opp,mobilen stiger opp fra de døde, klar til ny tjeneste . Så da ble ikke dagen så verst allikevel. Kom etterhvert igang med den mer normale og forutsigbare delen av arbeidsdagen også. Full av skjitprat og jåss. Men også litt produktivitet.

Italienern er straks klar for hjemreise, og som min tidligere kollega Knut alltid sa, når sytet tok for sterk overhånd: "Det kan også gå godt"
Skal tenke sånn når jeg går løs på den nye scanneren imorgen.Morgendagens prosjekt!