8. mars og kjønnsrollestatusoppgjør.

Igår var det 8. mars, og jeg markerte dagen ved å innse at jeg er på god vei til å bli mann. Ikke ved hjelp av kirurgiske snitt eller annen hormonell behandling. Min overgang til mannsrollen er av ren kulturell art, kan en vel si. Konstaterer at jeg tjener mer enn min mann, jobber overtid til langt på kveld, kommer hjem til en 16-åring og lurer på "når ble du så stor?" I tillegg til dette kjører jeg penere og bedre bil med større motor enn det min mann gjør, og ovenpå det har jeg blott det siste året spandert 20.000 kroner på bilen min. 6000 av disse var ren luksus som sportsdempere bak, bare fordi jeg hadde lyst på. Men forklarte jo selvsagt min mann viktigheten av at man unngikk at dempertårna bunnet ved tung last. For ikke snakke om økt sikkerhet ved stivere bil og langt bedre kjøreegenskaper. "Ja kjære" , sa han. "Det er nok best du gjør det sånn"
Lå i senga om kvelden og lurte på om dette hadde gått for langt nå. Mannen hadde tilogmed hengt ut hele 2 vaskemaskiner med tøy iløpet av samme dagen. Måtte nesten kjenne etter om jeg hadde begynt å gro skjegg. Hmmm.
Idag ble jeg beroliget. Vi har begge avspasering og såkalt oval weekend. Hva våkner jeg til? Skramling fra stua... Mann på kne med sykkeldekk, slanger, verktøy og ventil
i fri flyt på gulvet. "Ska fix sykkeln te 16-åringen. Skift bræmsklåssa og."
Akk, hvilken lettelse, jeg har faktisk ikke rukket å omdanne min signifikante andre til en mus. Han er fortsatt en mann. For jeg er IKKE flink til å lappe sykkeldekk. På kjøkkenbenken har han mekka mat, og smuler og påleggsbokser flyter i et umiskjennelig maskulint kaos.
Går videre på badet med mårratrynet mitt, men møtes heldigvis ikke av Godzilla i speilet, og er også helt fri for skjegg.

I ettermiddag skal jeg senke skuldrene, mens jeg systematisk bretter sammen alle de tørre nyvaska klærne og fordeler dem rundt i rett klesskap. For det klarer nemlig ikke min mann!